Når jeg betenker tid og sted
Når jeg betenker tid og stund.
Dette er en salme skrevet av Peder Nielsen. Eldste håndskrift av salmen er fra 1611, men salmen er trolig skrevet rundt år 1600. Vi finner salmen i Landstads Kirkesalmebog (LK) som nummer 530 med åtte strofer. Her står salmen plassert under "16. søndag etter trefoldighet". Vi siterer salmen etter LK i litt fornorsket form.
Vi siterer strofe en (LK):
Når jeg betenker tid og stund,
Jeg skal av verden fare,
Mitt hjerte frydes mangelund
Som fugl ved dagen klare;
Det er den dag,
At all min klag,
Min sorg og ank får ende,
Til gleden søt
I Abrams skjød
Går jeg fra alt elende.
Peder Nielsen var sogneprest i Jølster fra 1572-1604 og regnes som forfatter av salmen Når jeg betenker tid og sted. Salmen er trolig skrevet til minne om hans sønn, Niels Pedersen, som døde omkring år 1600. Salmen har ofte vært sunget i begravelselser i eldre tid og den har opprinnelig tretten strofer.
Vi siterer strofe to (LK):
Jeg vet, min Frelser Jesus Krist
I guddoms ære lever,
Han meg av døde vekker visst,
Med denne hud omgiver,
Mitt kjød og ben
Skal uten men
Som solen skinne klare,
Guds åsyn blid
Skal jeg all tid
Beskue åpenbare.
Salmen Når jeg betenker tid og sted er bygget over et akrostikon hvor første bokstav i hver av salmens strofer danner navnet Niels Pedersen. En mente derfor lenge at det var Niels Pedersen Aurilesius som hadde skrevet salmen. Men etter at hymnologen P. E. Rynning fant et gammelt håndskrift med salmen i Bergen, datert 1611, er Aurilesius utelukket som forfatter av salmen. Niels Pedersen Aurilesius er født så sent som i 1601. Når jeg betenker tid og sted er den eldste kjente salmen etter reformasjonen som er diktet av en nordmann.
Vi siterer strofe tre (LK):
I stykker ormens hoved trådt
Av kvinnens sæd hin rene,
Den grumme død har mist sin brodd,
Den borttok Krist alene,
Og helveds makt
Er ødelagt,
Den får meg løs at lade
Tross satan, død
Og helveds glød,
De kan meg intet skade.
Prekentekstene for "16. søndag etter trefoldighet" handler om at Jesus har makt over døden. I Luk 7, 11-17 møter vi enken i Nain. Hun gråter over sin sønn som er død. Men Jesus synes synd på henne og vekker sønnen opp fra de døde: "Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring."
Vi siterer strofe fire (LK):
Eia, min sjel, vær frisk og bold,
Gled deg i Krist, din Herre!
For døden, som var syndens sold,
Til gode skal deg være;
Straff var den før,
Er nu en dør,
En gang til himmelrike,
Nu er min død
En søvn så søt,
All sorg med den skal vike.
Også i andre tekstrekke i den gamle prekentekstene for ?16. søndag etter trefoldighet? møter vi Jesu triumf over døden. Lasarus er død og Marta og Maria er fulle av sorg. Vi siterer hele kapittelet for sammenhengens skyld. Slik står det i Joh 11, 1-10: "En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus. Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.» «Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.»"
Vi siterer strofe fem (LK):
Sørg ikke, hvor du kommer hen,
Når du av verden viker!
Deg favner da en fulltro venn
Som deg visst aldri sviker,
Kristus, Guds Sønn,
Han gjorde bønn,
At du hos ham skal blive,
I gleden stor,
Han alltid bor,
Den vil han deg og give.
"Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.» Tomas, han som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.» Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter, fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der." (Joh 11, 11-31)
Vi siterer strofe seks (LK):
Et sovekammer er min grav,
Mitt legem der seg hviler;
På dommedag står jeg derav,
Derpå jeg ikke tviler.
Gå inn med Gud,
Og hvil deg ut,
Det onde la omfares!
Lukk døren til!
Når Gud han vil,
Da skal du åpenbares.
"Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se,» sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham,» sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»" (Joh 11, 32-45)
Vi siterer strofe syv (LK):
Eia, så dør jeg gladelig,
Jeg frykter ingen våde!
Mitt liv er Kristus visselig,
Og døden meg en både;
Dør jeg enn her,
Jeg lever der,
Mitt liv først der begynner
Med glede stor
I englekor,
Som aldri mer forsvinner.
I Kvikne bodde det en troende kvinne som het Mette Fossen. En gang i 1812 hadde hun hatt besøk av kristne venner og de hadde samtalt, sunget og bedt til Gud sammen. Da de reiste hjem, skulle Mette føre dem over elven Orkla i en ferge, skriver Aanestad. Elven var meget stor og nedenfor stedet hun tok dem over, munner elven ut i en foss, derav navnet på gården. På veien tilbake til gården rodde hun alene. Fergen ble tatt av den sterke strømmen og lot seg ikke manøvrere mot land. Da Mette skjønte at alt håp var ute til å berge livet, stemte hun i med en klar og frimodig stemme siste strofen av salmen Når jeg betenker tid og stund. Før strofen var sunget ferdig, forsvant hun i fossen. Hennes venner stod hjelpeløse på land uten å kunne hjelpe. De var forferdet, men "dypt grepet" og "oppløftet ved hennes tro", skriver Aanestad videre. All leting etter henne var forgjeves. Mette Fossen ble aldri funnet. Men hun var rede til å møte sin Herre og Mester i Abrahams skjød.
Vi siterer strofe åtte (LK):
Når du vil kalle, Herre søt,
Da rede vil jeg være,
Min sjel med fryd i Abrams skjød
La dine engler bære!
O Jesu Krist,
Som døden visst
På korset for meg tålte,
I dødsens krig
Stå du med meg,
At jeg kan seir beholde!
Leif Haugen. Bergen, 5. november 2009
Kilder:
Bibelen (2005)
Landstads Kirkesalmebog (1910)
Rynning (1967), s. 199 og 352
Rynning (1954), bd 1, s. 68-71
Aanestad (1965), bd 2, sp. 501 og 549-551
