Salmebloggen til Leif Haugen

Det er alt langt på natten.

Salmen er skrevet av den tyske forfatteren og salmedikteren Jochen Klepper i 1938. Den er oversatt til nynorsk av Bjarne Norheim i 1963 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 22 med fem strofer. Teksten ble revidert i 1983 i forbindelse med utgivelsen av ny norsk salmebok i 1985. Tittelen på nynorsksalmen er Det langt på natt mun vera, men den tysk originalsalmen heter Die Nacht ist vorgedrungen. Salmen ble oversatt til bokmål av Eiving Skeie i 2005 og fikk tittelen Det er alt langt på natten.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NoS):

Det langt på natt mun vera,
og stilt mot dag det går.
Vår lov vi fram vil bera
til morgonstjerna klår.
Den som ved natt har gråte,
må trøystig syngje med!
Til djupet i vår gåte
skin morgonstjerna ned.

Jochen Klepper ble født i Beuthen ved Oder 22. mars 1903. Han var sønn av en luthersk prest i Schlesien. Jochen Klepper begynte å studere teologi, men gikk over til journalistikk. Etter endt studium, ble han medarbeider i den religiøse avdelingen i kringkastingen i Breslau. Han skrev også historiske romaner og hans diktning er gjennomsyret av hans dype protestantiske tro. I 1931 giftet han seg med en jødisk kvinne og ble i 1933 sparket fra sitt arbeid i Berliner Funk på grunn av dette.

Vi siterer strofe en på engelsk:

The night will soon be ending;
The dawn cannot be far.
Let songs of praise ascending
Now greet the Morning Star!
All you whom darkness frightens
With guilt or grief or pain,
God?s radiant Star now brightens
And bids you sing again.

Jochen Klepper var både journalist og historiker. Men "det var den kristelege romanen og salmediktinga som tok det meste av hans tid", skriver Aanestad. Jochen Klepper slo igjennom som forfatter allerede i 1930 med Der Kahn der fröhlichten Leute og i 1937 kom Der Fater som var en historisk roman i to bind om Wilhelm I av Preussen. Han begynte på en tredje roman med emne fra reformasjonstiden, men fikk den aldri ferdig.

Vi siterer strofe en på tysk:

Die Nacht ist vorgedrungen,
der Tag ist nicht mehr fern.
So sei nun Lob gesungen
dem hellen Morgenstern.
Auch wer zur Nacht geweinet,
der stimme froh mit ein.
Der Morgenstern bescheinet
auch deine Angst und Pein.

Salmen er skrevet i Berlin etter Krystallnatten i 1938. Det går mørke skyer over Tyskland. Etter at Jochen Klepper ble oppsagt i tysk radio i 1933, fikk han seg en free-lance stilling som journalist. Det gikk heller ikke lenge før han mistet denne jobben. I september 1935 ble han sparket fra sin stilling i Ullstein Publishing House fordi han var gift med en jødisk kvinne. I salmen Die Nacht ist vorgedrungen, som ble skrevet tre år senere, skriver Jochen Klepper om den mørke natten, men han øyner fremdeles håp. Han løfter blikket mot morgenstjernen. Natten er snart over. Dagens lys er nær. Dypest sett peker han på Jesus selv. I Bibelens siste kapittel leser vi: "Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann uten betaling." Jesus kom med lys og varme til en mørk og kald verden.

Vi siterer strofe en på bokmål:

Det er alt langt på natten
og dagens lys er nær.
Løft blikket opp fra jorden
dit morgenstjernen er.
Snart er din smerte over.
Tørk tåren av ditt kinn.
Guds nåde har berørt deg
i stjernens milde skinn.

Jochen Kleppers mørke livsskjebne kaster lys over salmen Det langt på natt mun vera for oss. I 1929 møtte han Johanna Stein. Hun var enke og arving til et motehus i Nuremberg. Johanna hadde leiet ut et rom til Klepper i hennes romslige villa. Det var slik de ble kjent. Paret hadde felles interesser både i moter og i radioarbeid. Johanna var en assimilert jøde og det var vanlig på denne tiden. De giftet seg i en sivil seremoni i 1931 og flyttet til Berlin. Johanna Stein hadde to døtre, Birgitte og Renate, fra tidligere ekteskap. I 1932 begynte Klepper å skrive i dagboken og det er denne som gir oss innblikk i slutten av hans liv. Jochen Klepper døde i Berlin 11. desember 1942.

Vi siterer strofe to:

The One whom angels tended
Comes near, a child, to serve;
Thus God, the judge offended,
Bears all our sins deserve.
The guilty need not cower
For God has reconciled
Through His redemptive power
All those who trust this child.

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, ble Kleppers sosiale og private liv forandret for alltid. Men det faktum at han hadde vært medlem av det sosialdemokratiske partiet og samtidig var gift med en jøde, førte til at kan ikke kunne gjøre noen karriere i det statlige medier. Selv de privateide forlag følte seg tvunget til å la Klepper gå etter en tid. Han ble nektet å publisere noe fordi han levde i et blandet ekteskap med en jødisk kvinne.

Vi siterer strofe tre:

The earth in sure rotation
Will soon bring morning bright,
So run where God's salvation
Glows in a stable's light.
As old as sin's perversion
Is mercy's vast design:
God brings a new creation-
This child its seal and sign.

Men hovedsakelig på grunn av hans verk om Friedrich Wilhelm I av Preussen, fikk Klepper innvilget et unntak som tillot ham å jobbe som free-lance skribent og dikter. Denne romanserien var meget populær blant høytstående offiserer. Også en samling av åndelige dikt, Kyrie, traff et bredt publikum hjemme. Her finner vi blant annet adventsalmen Det langt på natt mun vera. Til mange av diktene ble det satt musikk av unge komponister i årene etter. De brukes i tyske protestantiske kirker til denne dag. Johanna bad om å bli døpt i 1938 og Renate fulgte henne i 1940. Birgitte tok en annen vei. Hun emigrerte til England via Sverige mens det fremdeles var en mulighet.

Vi siterer strofe fire:

Yet nights will bring their sadness
And rob our hearts of peace,
And sin in all its madness
Around us may increase.
But now one Star is beaming
Whose rays have pierced the night:
God comes for our redeeming
From sin's oppressive might.

Det blir ofte glemt at motstanden mot Hitler blant kristne i Tyskland, protestantiske og katolske, tok mange former. Klepper tilhørte den nasjonale konservative lutherske leiren, men han hadde ingen sympati med den nazistøttede tyske kirken. Men det var mulig en blanding av patriotisme og et forsøk på å forbedre situasjonen for kona og datteren Renate som førte til at Klepper lot seg verve i hæren i 1940. Han deltok blant annet i kampanjen på Balkan og i begynnelsen av felttoget mot Sovjetunionen. Men høsten 1941 ble han utskrevet og funnet uskikket fordi han knyttet til en jøde.

Vi siterer strofe fem:

God dwells with us in darkness
And makes the night as day;
Yet we resist the brightness
And turn from God away.
But grace does not forsake us,
However far we run.
God claims us still as children
Through Mary's infant son.

Klepper og hans familie skjønte nok for sent at dørene var lukket rundt dem for godt. Han hadde håpet på at Renata og Johanna skulle få forlate Tyskland etter at Sverige overraskende hadde åpnet sine grenser til emigranter. Klepper bestemte seg for at hvis bare hans kone og datter var trygge, for eksempel i Sverige, kunne han utholde alt som Gud måtte sende. Men etter et møte med SS general Adolf Eichmann 9. desember 1942, synes alt håp å være ute. De tenker svært reelt på muligheten for deportasjon til en tysk konsentrasjonsleir. Men han kan ikke utholde tanken på at konen og datteren skulle gasses i hjel i leirene. Klepper betror seg til sin dagbok og forhandler med Gud. Men han ble  også styrket av Luther-salmen Vår Gud han er så fast en borg: Likevel så vet Gud at jeg ikke tåler å la Johanna og barnet gå inn i den grusomste og mest brutale av alle deportasjoner. Han vet at jeg ikke kan love ham dette slik som Luther: "Og om vårt liv de tar / og røver alt vi har / la fare hen, la gå / Mer kan de ikke få / Guds rike vi beholder." Møtet med Eichmann gikk ikke som Klepper hadde håpet. Det siste ordet i dagboken er fra 10. desember 1942 er: "Nå dør vi ? akk, også dette er i Guds hender. I kveld går vi sammen inn i døden. Over oss står i de siste timene bildet av den velsignede Kristus som kjemper for oss. I hans øyne, ender våre liv." De tre ble funnet omkommet på kjøkkengulvet dagen etter.

Vi siterer siste strofen på tysk:

Gott will im Dunkel wohnen
und hat es doch erhellt.
Als wollte er belohnen,
so richtet er die Welt.
Der sich den Erdkreis baute,
der läßt den Sünder nicht.
Wer hier dem Sohn vertraute,
kommt dort aus dem Gericht.

Leif Haugen. Bergen, 2. februar 2o10

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Aanestad (1965), bd 2, sp. 60-61
Aasmundtveit (1995), s. 160

Jochen Klepper på tysk Wikipedia
Jochen Klepper på engelsk Wikipedia

I all sin glans nu stråler solen.

Dette er en pinsesalme skrevet av den danske presten og salmedikteren Nikolaj Frederik Grundtvig i 1843. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 222 med seks strofer, men ikke i Landstads reviderte salmebok og heller ikke i Landstads Kirkesalmebog. Derimot er den med i den nye forslaget til ny norsk salmebok for den norske kirke.

Vi siterer strofe en (NoS):

I all sin glans nu stråler solen,
livslyst over nådestolen,
nu er det pinseliljetid,
nu har vi sommer lys og blid,
nu spår oss mer enn englerøst
i Jesu navn en gyllen høst!

Det ble Grundtvig som igjen skulle fornye og understreke pinsens betydning for den kristne menighet her hos oss. Han er mer enn noen pinsens salmedikter. I vår nyeste salmebok finner vi under pinsen ikke mindre enn seks salmer etter Grundtvig og det er flere enn noen annen.

Vi siterer strofe to (NoS):

Den korte natt som jorden svaler,
er fylt med sang av nattergaler,
og alt hva Herren kaller sitt,
kan slumre søtt og våkne blidt,
kan drømme skjønt om paradis
og våkne til vår Herres pris.

Salmen er full av natursymboler. Isolert sett handler de tre første strofene av salmen det som skjer i naturen om våren. Strofene kan tolkes som en skildring av den danske våren. Bjørnson oppfattet salmen slik. For ham var sangen en yndig naturskildring. Han kalte den for "det skjønneste danske dikt", skriver Elseth. Det er vel kanskje noe av bakgrunnen for at Landstad ikke tok salmen med i sin salmebok. Men i dag ser vi at natursymbolene i denne salmen peker utover seg selv. De er billedlige uttrykk for Åndens gjerning.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det ånder himmelsk over støvet,
det vifter hjemlig gjennom løvet,
det lufter liflig under sky.
Nu åpnes paradis på ny,
og yndig risler ved vår fot
en bekk av livets klare flod.

På samme måte som Gud fornyer naturen om våren, gir han også liv til den kristne menighet ved den Hellige Ånd. Skildringen av en vårbekk med rislende vann blir for Grundtvig et bilde på selve livet. Det minner om livets vann i Johannes åpenbaring: "Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet." Åp 22, 1-5. Åndens komme åpnet paradis på ny.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Alt skapes av den Ånd som daler,
alt virkes av den Ånd som taler,
den Ånd som skjenker lys og trøst
av kjærlighet med sannhets røst
i Ordets navn som kom til jord
og seierrik til himlen fór.

"Ingen Grundtvig-salme er mer fylt av pinsejubel enn I all sin glans nu stråler solen", skriver Elseth. Vi legger til at mens de tre første strofene tar utgangspunkt i naturen, skildrer strofe fire Åndens gjerning for oss. Den knytter også de tre første strofene i salmen til pinseunderet i den kristne kirke: "Alt skapes av den Ånd som daler / alt virkes av den Ånd som taler." Men Grundtvig går videre enn det. Det er den samme "Ånd som skjenker lys og trøst / av kjærlighet med sannhets røst." Da kan vi få slippe lovsangen løs.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Våkn opp, all jordens dype toner,
til pris for menneskets forsoner!
Kom sammen, alle tungemål,
i takkesangens offerskål!
Og juble her ved Herrens bord
nu, menighetens glade kor!

"Verken i livet eller i diktningen har naturen noen egenverdi for Grundtvig. Den er en ramme og avspeiler en åndelig verden. Grundtvig låner bilder fra naturen for å lovprise Gud for hans store gjerninger. Slik ble han den som mer enn noen annen i den dansk-norske salmetradisjon løfter oss inn i den hymniske bevegelse og levendegjør selve pinseunderet", skriver biskop Finn Waagle i en pinsepreken.

Vi siterer strofe seks (NoS):

I Jesu navn da tungen gløder
hos hedninger så vel som jøder;
i Jesu-navnets offerskål
forenes alle tungemål.
I Jesu navn skal tone da
det evige Halleluja!

Den danske salmeboken har enda en strofe. Det er synd vi ikke har den med i vår norske salmebok. Her knytter Grundtvig pinsen sammen igjen med enda et natursymbol. Det er litt overraskende for her benytter han rosen. I strofe en finner vi pinseliljen som er et vanlig tegn på den årstiden vi er inne i ved pinsetider. I siste strofen bruker Grundtvig rosen som et symbol på det fullkomne i Guds evige rike.

Vi siterer strofe syv (DaS):

Vor Gud og Fader uden lige!
Da blomstrer rosen i dit rige,
som sole vi går op og ned
i din Enbårnes herlighed;
thi du for hjertet, vi gav dig,
gav os med ham dit Himmerig.

Leif Haugen. Bergen, 20. januar 2010

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1984)

Elseth (1986), s. 133-140
Golf (2001), s. 110-123

Nikolaj Frederik Severin Grundtvig på Wikipedia
Nikolaj Frederik Severin Grundtvig på Danske Salmebog Online
Pinsegudstjeneste i Maridalsruinene 01.06.09 ved Finn Wagle

Påskemorgen slukker sorgen.

Salmen Påskemorgen slukker sorgen er skrevet N. F. S. Grundtvig i 1843. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 184 med seks strofer. Det er Ludvig M. Lindeman som satte melodi til salmen i 1864. Salmen har opprinnelig ni strofer og vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 338 med syv strofer. I Landstads Kirkesalmebog (LK) står salmen som nummer 352 med ni strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Påskemorgen
slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid;
den har oss givet
lyset og livet,
lyset og livet i dagning blid.
Påskemorgen
slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid.

Nikolai Frederik Severin Grundtvig er en dansk prest og salmeforfatter som levde fra 1783 til 1872. I tillegg til påskesalmen Påskemorgen slukker sorgen kjenner vi ham først og fremst som mannen bak salmene Kjærlighet er lysets kilde, Deilig er den himmel blå, Vidunderligst av alt på jord, Det kimer nå til julefest, Apostlene satt i Jerusalem, Alt står i Guds faderhånd, Det er så yndig å følges ad, I all sin glans nu stråler solen, Den signede dag som vi nu ser og Kirken den er et gammelt hus. Men Grundtvig har totalt skrevet ikke mindre enn rundt 1500 salmer. Det gjør ham til en av våre aller største salmeforfattere.

Vi siterer strofe to (NoS):

Redningsmannen
er oppstanden,
er oppstanden i morgengry!
Helvede greder,
himlen seg gleder,
himlen seg gleder med lovsang ny.
Redningsmannen
er oppstanden,
er oppstanden i morgengry!

Grundtvig regnes også som en av grunnleggerne av den danske folkehøgskolebevegelsen. Hans ideer fikk mye å si for skolen både i Danmark og i Norge. Hans store interesse for språket fikk også stor betydning for nynorskbevegelsen i landet vårt. Nikolai Frederik Severin Grundtvig var levende opptatt av morsmålet, historien og det nasjonale. Han er en språkfornyer av rang og det ville vært et stort tap om vi ikke hadde hans salmer i vår norske salmebok.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Sangen toner,
vår forsoner,
vår forsoner til evig pris;
han ville bløde
for oss å møte,
for oss å møte i paradis.
Sangen toner,
vår forsoner,
vår forsoner til evig pris.

Jeg deler ikke den oppfatning som går ut på at Grundtvig skulle være så vanskelig å forstå. Ikke minst denne salmen viser hvilket språkgeni han er. Salmen er monumental. Med enkelt språk blir påskens seierrike oppstandelsesbudskap meislet inn i stein. Det er en av våre aller mektigste påskesalmer og den som gjorde aller størst inntrykk på meg som barn. Jeg glemmer aldri mors sang ved kjøkkenbenken påskedags morgen: "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid."

Vi siterer strofe fire (LK, fornorsket):

Englehære
budskap bære,
budskap bære med lovsang ny;
Veien de tage
frem og tilbage
til grav, til sky.
Englehære
budskap bære,
budskap bære med lovsang ny.

Grundtvig var mer enn de fleste av oss en hardt prøvet mann. Men han nektet å la det negative prege livet hans på den måten at han ga opp. Grundtvig elsket livet og hatet døden. Han gikk ikke med på å resignere. Derfor kjempet han seg gjennom det vonde til han fikk seier. Han visste virkelig å sette pris på at dødens brodd var overvunnet. Gruntvig regnes som en talsmann for det glade og frimodige kristenlivet. Det finner vi også i salmen hans: "Bøtt er brøden, død er døden, død er døden som syndens sold!"

Vi siterer strofe fem (NoS str 4):

Bøtt er brøden,
død er døden,
død er døden som syndens sold!
Nå ligger graven
midt i gudshaven,
midt i gudshaven i Jesu vold.
Bøtt er brøden,
død er døden,
død er døden som syndens sold.

Salmen har underlig nok ikke noen høy status i dikterens eget hjemland, Danmark. Men hos oss ville vel påskegudstjenesten nesten være uttenkelig uten salmen Påskemorgen slukker sorgen. Forklaringen på salmens popularitet er trolig Lindemanns melodi. Den har gitt salmen en enestående posisjon i Norge. Melodien har lånt salmen vinger å fly på og den understreker nettopp påskemorgens jublende budskap på en glimrende måte.

Vi siterer strofe seks (LK):

Englesete,
engleglede,
engleglede i jordens skjød!
Lyet og leet
under livstreet,
under livstreet gjør hvilen søt.
Englesete,
engleglede,
engleglede i jordens skjød!

Egil Elseth har i boken "Mennesket - et guddommelig eksperiment" kommentert og delvis tolket syv av Grundtvig sine salmer. Han skriver følgende: "Påskemorgen slukker sorgen er et overdådig gledesutbrudd. Det er som om Grundtvig mobiliserer alle sine dikteriske virkemidler og spiller på alle strenger. Det voldsomme budskap baner seg vei i innholdstunge kortsetninger. De spikrer sannheter fast med ordspråkets fynd", skriver han videre. Det er nok å nevne "Redningsmannen, er oppstanden", "Helvede greder, himlen seg gleder" og "Bøtt er brøden, død er døden" for å understreke nettopp dette.

Vi siterer strofe syv (NoS str 5):

Mørket greder,
englekleder,
englekleder de er som lyn.
Om enn bedrøvet
smiler dog støvet,
smiler dog støvet ved englesyn.
Mørket greder,
englekleder,
englekleder de er som lyn.

Gud har reist Kristus opp fra graven. Derfor kan vi synge vårt jublende "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid." Livet slutter ikke ved graven. Jesu død er begynnelsen på det nye livet. Jesu dødsdag er ikke hans siste dag. Bibelen forteller at han stod han opp fra de døde tre dager etterpå. Alt ble annerledes etter dette. Oppstandelsen er grunnvollen i den kristne tro. "Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder." (1. Kor 17, 17). Dette er også sentralt hos Grundtvig. Vi kan tolke salmen Påskemorgen slukker sorgen som en protest mot ortodoksiens pasjonssalmer. De dvelte for mye ved lidelsen, mente Grundtvig. "Tag det sorte kors fra graven", skriver han i en salme. Derfor er det er kjennetegn ved Grundtvig at han går "på den annen side av korset, fra langfredag til påskemorgen". Salmen Påskemorgen slukker sorgen er således også en typisk Grundtvig-salme. Påskemorgen kommer til oss med gull i munnen. Det er Jesus, livets gullkroner, som rekker oss håpet og livet for han beseiret døden og stod opp igjen.

Vi siterer strofe åtte (LK str 8 / LR str 6):

Morgenstunden
gull i munnen,
gull i munnen har enn til oss,
fra vår forsoner
livets gullkroner,
livets gullkroner, vår død til tross.
Morgenstunden
gull i munnen,
gull i munnen har enn til oss.

Påskemorgen slukker sorgen er en av våre aller kjæreste påskesalmer. Den er full av jubel og glede over Jesus oppstandelse. Siste strofen i salmen bygger på Bibelens ord i 1. Tess 4, 17 hvor det står at de troende skal rykkes opp i skyen for å møte Herren: "Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid."  Avsnittet om bortrykkelsen er ikke skrevet for at vi skal bli nedtrykte. Det er et fortrøstningsfullt budskap til troens barn. "Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!", står det i det påfølgende verset i Bibelen.

Vi siterer strofe ni (NoS str 6 / LR str 7):

Se, i skarer
opp vi farer,
opp vi farer fra grav i sky.
Tungene gløder,
Herren vi møter,
Herren vi møter med lovsang ny.
Se, i skarer
opp vi farer,
opp vi farer fra grav i sky.

Leif Haugen. Bergen, 14. januar 2010

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
 

Aanestad (1962), bd 1, sp. 791-802
Aasmundtveit (1995), s. 89-90
Elseth (1986), s. 96-103
Rynning (1967), s. 254 og s. 343
Salmelid (1995), s. 131-133, 325

Nikolai Frederik Severin Grundtvig på Danske Salmebog Online
Nikolai Frederik Severin Grundtvig på Wikipedia
Nikolai Frederik Severin Grundtvig på Arkiv for dansk litteratur

Du skjenker meg deg selv.

Dette er en salme skrevet av Heinrich Elmenhorst i 1681. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 300 med fire strofer og i Landstads Kirkesalmebog som nummer 314 med seks strofer. Salmen står plassert under "Skjærtorsdag". Den er opprinnelig på tretten strofer. Salmen er oversatt til dansk av H. A. Brorson i 1734.

Vi siterer strofe en (LR, fornorsket):

Du skjenker meg deg selv,
Du selv min del vil være
Min Jesus, si hva skal
Jeg deg igjen forære?
Alt hva jeg er og har,
For intet regnes kan,
Alt hva jeg kan og vet,
Det veier ei et grann.

Den tyske salmedikteren og presten Heinrich Elmenhorst ble født i Parchim i Mecklenburg i Tyskland 19. oktober 1632. Fra 1650 studerte han teologi i Jena, Wittenberg og Leipzig. Heinrich Elmenhorst ble i 1660 utnevnt til diakon, i 1667 erkediakon og i 1673 til prest i Katharinenkirche i Hamburg. Fra 1696 og frem til sin død var han prest ved St. Job hvor han døde 21. mai 1704, 72 år gammel.

Vi siterer strofe to (LR):

Du skjenker meg deg selv,
O sol, min sjel å glede,
Hvor kan jeg mere nu
Gå her i sørgeklede?
For kjærligheten din
Nu skinner i mitt bryst
Og leder hjertet med
Sitt lys og milde lyst.

Heinrich Elmenhorst er mulig mer kjent for sitt forsvar av operaen enn for sine sanger. Det er i hovedsak hans innsats som førte at den første operaen ble etablert i Hamburg i 1678. Han hadde selv skrevet to anonyme operaer med musikk komponert av Franck og disse ble fremført til stor applaus. Elmenhorst ble kritisert for å drive med verdslige ting, men han forsvarte operaen og hevdet kristne må kunne gå å se og høre på uten de skulle føle deres samvittighet sperret dem.

Vi siterer strofe tre (LR):

Du skjenker meg deg selv,
Guds manna, meg å føde;
Min sjel er mett, som før
Var hungrig, trett og øde.
Ditt brød har gjort meg sterk
På denne ørkenvei;
Av forråd har jeg nok,
Så jeg vansmekter ei.

Heinrich Elmenhorst tilbrakte mesteparten av sitt liv i Hamburg. Men allerede som student i Leipzig i 1653, skrev han sitt første verk, Rosetta. Etter studiene kunne han gjennom hele sitt liv kombinere teologisk arbeid med kjærlighet til teater og kultur. Utnevnelsen til diakon i Hamburg ga ham også muligheten til å utforske sin kjærlighet til musikken i sitt eget hjem. Kjente musikere fra Hamburg satte toner og komponerte musikk til hans sanger, salmer og operaer. Elmenhorst betraktes som en av grunnleggerne av de eldste borgerlige tyske operahus, det berømte operahuset Oper am Gänsemarkt.

Vi siterer strofe fire (LR):

Min tro jeg skjenker deg,
Min brudgom, jeg er bruden;
Jeg ville heller dø
Enn være deg foruten.
Jeg lever, ikke jeg,
Du lever selv i meg,
Og hva jeg lever nu,
det lever jeg i deg.

Leif Haugen. Bergen, 7. januar 2010

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

Rynning (1967), s. 57 og 340
Aanestad (1962), bd. 1, sp. 501 og 539
 

Heinrich Elmenhorst på Wikipedia

Hans navn skal kalles Jesus.

Salmen er skrevet av frelsesarmeoffiseren Bernhard B. Fjærestrand i 1913. Vi finner den i Salmebok 2008 som nummer 26 og i Sangboken (1983) som nummer 653 med fire strofer. Salmen er på fire strofer.

Vi siterer strofe en:

Hans navn skal kalles Jesus,
sitt folk han frelse skal,
og slektens trone reise
ifra dens dype fall.

I mange år var det vanlig i Frelsesarmeen at en inviterte folk til en konkurranse om å skrive en ny julesang. Det ble kåret en vinner hvert år. Årets beste julesang i 1913 var skrevet av Bernhard B. Fjærestrand. Den brukes vanligvis som en nyttårssang i dag. Første nyttårsdag i kirkeåret er også Jesus navnedag. Og det er dette som er temaet i salmen. Men da salmen er av nyere dato, kan vi bare gjengi en strofe på bomål. Et par av strofene er derfor fritt gjengitt på nynorsk.

Vi siterer refrenget på engelsk:

His name is named as Jesus,
salvation name it is,
eternal honour praise him,
eternal love us bliss.

Salmen bygger delvis på skriftavsnittet i Matt 1, 21: "Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." En Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og fortalte ham at Maria var med barn ved den Hellige Ånd. Han skulle derfor ikke være redd for å ta henne hjem til seg som sin hustru. Også hyrdene på marken fikk englebesøk julenatt. Slik finner vi juleevangeliet i Luk 2, 8-12: "Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»" Da åtte dager var gått, og gutten skulle omskjæres, fikk barnet navnet Jesus slik som engelen hadde hadde forkynt før det ble unnfanget i mors liv.

Vi siterer strofe to på nynorsk:

Hans namn skal kallast Jesus,
for verda er i naud,
og ingen annan reddar
oss ut av dom og daud.

Bernhard B. Fjærestrand ble født i Porsgrunn i 1879. Som ung gutt ble han med i Frelsesarmeen og her fikk han en livslang tjeneste som redaktør og sangforfatter. Han er trolig den mest produktive dikteren av sanger som Frelsesarmeen har hatt. I Frelsesarmeens sangbok er Fjærestrand representert med 21 sanger. Han er også kjent som oversetter og hymnolog. Bernhard B. Fjærestrand døde i 1951, 72 år gammel.

Vi siterer strofe tre på engelsk:

His name is named as Jesus,
from God to us is sent,
the sin has no more power,
my grief to joy is went.

Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn. Jesu navn betyr frelse. Det er Gud som frelser oss fra våre synder for Jesu skyld. Gud tar ikke syndene bort fra oss, men han legger dem på Jesus. Dermed slipper jeg Guds vrede og fordømmelse. Min sorg er vendt til glede. Jeg er elsket av Gud for Jesu skyld.

Vi siterer strofe fire på nynorsk:

Hans namn skal kallast Jesus,
han vera skal vår drott,
for liv og von og frelsa
frå han til oss er gått.

Leif Haugen. Bergen, 25. desember 2009

Kilder:

Bibelen (2005)

Sangboken (1983)
Salmebok 2008

Salmelid (1997), s. 110 og 148
Dahlstrøm (1991), s. 17-19

Sist redigert: 29. desember 2009

Jeg synger julekvad.

Dette er en latinsk hymne fra 1300-tallet som ble oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landstad i 1856. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 31 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 117 med fire strofer. I begge salmebøkene står salmen plassert under julen.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg synger julekvad,
jeg er så glad, så glad!
Min hjertens Jesus hviler
i stall og krybbe trang,
som solen klare smiler
han på sin moders fang.
Han er Frelser min!
Han er Frelser min!

Teksten, slik vi har den i dag, bygger på Martin Luthers tyske gjendiktning av salmen fra 1533. Denne formen ble også benyttet av Hans Thomissøn i 1569, men her var de tyske verselinjene byttet ut med dansk. Også flere av de latinske linjene var oversatt, men han beholdt originaltittelen, In dulci jubilo, samt den latinske slutten på strofen. I Landstads oversettelse var hele salmen på norsk. Hans opprinnelige tittel på salmen var Jeg synger Frydekvad. Det var Bernt Støylen som oversatte salmen til nynorsk i 1905. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 104 med tittelen Eg synger jolekvad.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NyS):

Eg synger jolekvad,
Eg er so glad, so glad!
Eg ser min Jesus kvila
Som barn i ringe kår,
På moderfanget smila
Som soli varm og klår,
Han er Frelsar min!
Han er Frelsar min!

Første strofen er skrevet av den tyske mystikeren og dominikanermunken Heinrich Seuse (Henrik Suso) som levde fra 1295-1366. Seuse kom frem til at et menneske ikke kunne bli fullkomment gjennom askese eller teologisk tenkning. I en levnetsbeskrivelse fra middelalderen blir det fortalt at Gud sendte ham en engel som lignet en himmelsk spillemann. Sammen med denne viste det seg også andre himmelske ungdommer for ham. Engelen sa at de var kommet for å trøste ham i hans lidelser (Aanestad). I følge legenden skulle han danse av glede sammen med dem. Og mens en av dem sang den vakre sangen om det lille barn Jesus (In dulci jubilo), ble han meget glad. "Da Seuse hørte Jesu-navnet klinge så vakkert, ble hans hjerte og sinn så vel til mote at alle lidelser forsvant", skriver Aanestad videre. Seuse ble saligkåret i 1831. De tre siste strofene i salmen er trolig skrevet senere.

Vi siterer strofe to (NoS):

Å Jesus, du barnlill,
deg lenges jeg så til!
Kom, trøst meg allesinne,
tred inn om her er smått,
la meg deg se og finne,
å, da har jeg det godt!
Drag meg etter deg!
Drag meg etter deg!

Den gamle salmen etter Seuse var egentlig ikke noen julesalme. Opprinnelig var den en hyllest til jomfru Maria. Det var Luther som skrev salmen om og tok den inn i Babst-salmeboken i 1545. Slik vi har salmen i dag er den en julesalme om barnet i krybben. Det er gleden over at Jesus er født som står i fokus. "Vi har vel knapt noen julesalme hvor juleglede og himmellengsel får så fulltonende uttrykk i så enkle ord som i denne", skriver Aanestad om salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor er Gud Fader mild:
Sin sønn han sende vil.
Vi alle var fordervet
i vår ulydighet,
men han har oss ervervet
all himlens fryd og fred.
Eia, var vi der!
Eia, var vi der!

Seuse skal ha hørt strofen første gang på mikkelsmesse. Salmen ble opprinnelig tatt i bruk som en kjededans og fremført til ære for Maria. Det ble bare sunget en strofe som ble gjentatt flere ganger. Senere ble salmen også benyttet i kirkelige julespill. Den vakre melodien er nedtegnet i et håndskrift fra slutten av det 14. århundret. Det er den som i grove trekk fremdeles benyttes i dag. Salmen hører til en av våre mest benyttede julesalmer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hvor er vel glede slik
som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder
en ny og liflig sang
og frem for tronen treder
til Guds basuners klang!
Eia, var vi der!
Eia, var vi der!

Leif Haugen. Bergen, 4. desember 2009

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Salmelid (1997), s. 201
Aanestad (1962), bd 1, sp. 1068-1070

Heinrich Seuse på Wikipedia
Biografi på et katolsk nettsted

Folkefrelsar til oss kom.

Salmen er skrevet av biskop Ambrosius en gang på slutten av 300-tallet etter Kristus. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 1 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 280. NoS har salmen plassert under "Advent", mens den i LR står på "Marias budskaps dag". I Landstads Kirkesalmebog (LK) finner vi salmen som nummer 141 med åtte strofer. Her står salmen plassert under "1. juledag".

Vi siterer strofe en (NoS):

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.

Tittelen på latin var Veni Redemptor Gentium. Salmen ble oversatt til tysk av Martin Luther i 1523 med tittelen Nun kom, der Heiden Heiland. På norsk fikk vi den oversatt til nynorsk av Bernt Støylen i 1905 som Folkefrelsar, til oss kom. Før denne siste oversettelsen hadde en dansk/norsk oversettelse av salmen med tittelen Kom Hedningers Fresler sand. Denne utgaven var ved Hans Thomissøn fra 1569. Videre fikk vi på norsk en bokmålutgave av salmen ved Magnus Brostrup Landstad fra 1870. Landstads oversettelse av salmen, slik vi finner den i LU og LK, hadde tittelen Kom du Folke-Frelser sand.

Vi siterer strofe en (LK):

Kom du Folke-Frelser sand,
Fød af Mø foruden Mand!
Det al Verden undres maa,
Gud din Fødsel skikked saa.

Hans Thomissøns versjon av salmen, samt Landstads utgave av den, bygger på Luthers tyske oversettelse av salmen. Støylens oversettelse bygger i det vesentligste på den latinske originalteksten. Det er også denne versjonen som ligger til grunn for utgaven vi finner i Norsk Salmebok.

Vi siterer strofe to (NoS):

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Det er jomfrufødselen og inkarnasjonens mysterium som står i fokus i denne salmen. Dette var et meget viktig tema i den første kristne tiden. En måtte ta et oppgjør med dem som lærte annerledes enn Guds Ord. Mange av salmene fra oldtiden hadde jomfrufødselen som hovedtema. Det henger sammen med de store stridighetene på 300-tallet og 400-tallet om Kristi guddom. Et av resultatene av dette var den nikenske trosbekjennelsen som ble til på kirkemøtet i Nikea i 325. I strofe tre er det Jesu syndfrihet som blir fremhevet. Det er en forutsetning for at han kunne ta på seg verdens synd.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Utan synd han boren er
Som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kann.

Salmen var opprinnelig på åtte strofer. Strofe en og fire var ofte utelatt. I stedet ble det lagt til en ekstra strofe på slutten av salmen. Vi finner ikke den opprinnelige strofe fire i LR og NoS. Men hymnologen, sangeren og teologen Ragnar Grøm har oversatt og gjendiktet alle salmene av Luther til bokmål i boken Guds rike vi beholder. Strofe fire av salmen Folkefrelser kom til jord går da slik: "Fra Guds trone kom han ned / for å bringe verden fred / To naturer sammenband / Gud og mann ? en åndsgigant."

Vi siterer strofe fire (NoS):

Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
Ned han fór til helheims land,
upp fór til Guds høgre hand.

Aurelius Ambrosius levde fra 339 til 397 og var biskop i Milano. Han ble født i Trier i Tyskland og var fra 374 og frem til sin død, 4. april 397 i Milano i Italia, biskop samme sted. Fra 369-374 var han landshøvding i Milano. Ambrosius regnes som en av kirkefedrene og han har hatt stor innflytelse både som predikant, salmedikter og som kirkepolitiker. Han ble utnevnt til helgen etter sin død og hans festdag er 7. desember. Rynning lister opp fire salmer etter Ambrosius. I tillegg til vår salme er det No glede seg kvar kristen mann (Støylen), O Hellige Treenighet (Landstad), O Gud wij loffe dig (Thomissøn).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Du som er Gud Fader lik,
Ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddomsvelde kom,
styrk oss i vår armodsdom.

Ambrosius er oldkirkens største salmedikter. Men bare noen få av hans salmer har overlevd til i dag og brukes fremdeles. Det gjelder ikke minst adventshymnen Folkefrelser til oss kom som står på hedersplassen aller først i vår salmebok. Salmen blir videreført i Norsk Salmebok 2010. Salmen O Hellige Treenighet er også oversatt til nynorsk av Arve Brunvoll i 1975 og vi finner den som nummer 800 i NoS med tre strofer. Det er disse to salmene Ambrosius er representert med i Norsk Salmebok i dag. Han regnes som den moderne kirkesangens far.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Klårt di krubbe skina kann,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.

Melodien som brukes er kjent fra Erfurt i Tyskland i 1524. Salmen er den eldste kjente kristne salme som fortsatt synges. Den brukes i dag som en adventsalme, men var opprinnelig skrevet som en julesalme. Siste strofen er lagt til seinere. Den er en lovprisning til den treenige Gud. En slik avslutning av salmene var vanlig i middelalderen (Grøm).

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Lov og takk, du Herre kjære,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!

Leif Haugen. Bergen, 26. november 2009

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

Rynning (1967), s. 167 og s. 335
Røm (1995), s. 112-115
Salmelid (1997), s. 16 og s. 111
Aanestad (1962), bd 1, sp. 67-74
Aanestad (1962), bd 1, sp. 621-622
Aasmundtveit (1995), s. 10

Aurelius Ambrosius på Wikipedia
Aurelius Ambrosius på Store Norske Leksikon
Aurelius Ambrosius på NetHymnal/Cyberhymnal

Her uten sky og skygge.

Salmen er skrevet av Birgitte Cathrine Boye og vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 218 med fem strofer. Salmens originaltittel er Mens Guddoms Straale spiller. Opprinnelig har salmen åtte strofer, men Landstad forkortet og bearbeidet den noe. Vi finner salmen plassert under "6. søndag etter Kristi åpenbarings dag".

Vi siterer strofe en (LR):

Her uten sky og skygge
I salig lys og fred,
Her ville Peter bygge
Og aldri stige ned,
Her var det godt å bo!
Hvor gjerne Jesus kjære,
Vi ville også være
Med deg i sådan ro!

Vi møter en veldig menneskelig Peter i den salmen. Scenen er Tabors fjell. Her oppe ble Jesus forklaret. Disiplene får se Jesu herlighet. Jesus tok med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell. Her skulle de få se noe som de sent skulle glemme. Jesus ble forvandlet. Ansiktet skinte som solen og klærne til Jesus ble hvite som lyset. Slik leser vi i Matt 17. 1-9:
 

"Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!» Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene. På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»"

Vi siterer strofe to (LR):

Men Peter, nei, din kroning,
Den krever Guds Sønns blod,
Din frelse og forsoning
Går frem av korsets flod.
Du stige atter ned!
Først når med ham du lider,
Så kommer vel de tider
Du ser Guds lys og fred.

Livet med Jesus er ikke bare lys og fred. Det fikk også Peter erfare. Han ville bygge tre hytter: En til Jesus, en til Moses og en til Elia. Det var nok vel ment. "Herre, det er godt at vi er her." Peter ville gjøre alt for sin Herre og Mester. Men livet på Tabor er ikke det normale i en kristens liv. Det kommer også skyer som skygger for synet vårt. Men da disiplene reiste seg opp igjen, fikk de se Jesus og ham alene. Her finner vi grunnlaget for vår tro.

Vi siterer strofe tre (LR):

Nå kan du verdens svare:
Vi ingen har forført,
På berget åpenbare
Vi så, og vi har hørt.
Ved diktet fabel ble
Ei vår forstand bedraget,
Oss selv har Gud behaget
Å syne hva vi skrev.

Det er tiden før påske. Jesu liv går mot lidelse. Disiplene skulle ikke fortelle om denne hendelsen før Jesus hadde stått opp fra de døde. De var forundret over dette. Ennå kunne ikke disiplene helt fatte hva Jesus gjerning gikk ut på. Disiplene hadde hørt at Elia først skulle åpenbares. Men Jesus sier det er Johannes. Han pekte på Jesus og sa: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!" Men som vi vet så ble Johannes tatt til fange og henrettet. Jesu liv går mot Golgata. Slik står det i fortsettelsen: "Disiplene spurte ham: «Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia skal nok komme og sette alt i rette stand. Ja, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de ville ikke vite av ham, men gjorde med ham som de ville. På samme måte skal de også la Menneskesønnen lide.» Da skjønte disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem." (Joh 17, 10-13)

Vi siterer strofe fire (LR):

Og dirrer for ditt øre
Enn korsets hammerslag,
Du kan fra himlen høre
Guds røst i all din dag.
Selv dødens sorte natt
Av Herrens klarhet skinner,
Hans Ånd deg kraftig minner
At Jesus er din skatt.

Den danske salmedikteren Birgitte Cathrine Boye ble født i Gjentofte i 1742. Allerede som tenåring ble hun forlovet, og hun giftet seg da hun hadde fylt 21. På fem år fikk hun fire barn. Men innimellom alle pliktene lærte hun seg språk. Birgitte Boye mestret både tysk, fransk og engelsk. Og hun skrev salmer. De var så gode at ikke mindre enn 146 salmer av henne kom med i Guldbergs Psalmebog. I Norsk Salmebok finner vi Birgitte Cathrine Boye representert med tre originale høytidsvers og en oversatt salme. Birgitte Cathrine Boye døde i 1824, 82 år gammel.

Vi siterer strofe fem (LR):

O talsmann, min husvaler,
Som i vår natt og nød
Om Jesu klarhet taler
Og om hans kors og død,
Mitt hjerte gjennomtreng,
Tal når mitt døve øre
Kan intet mere høre
I dødens kolde seng.

Leif Haugen. Bergen , 19. november 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Birgitte Cathrine Boye på Cyberhymnal
Birgitte Cathrine Boye på Wikipedia

Hvor Gud meg fører, går jeg glad.

Salmen er publisert av Lampertus Gedicke i 1711, men trolig skrevet mens han studerte i Halle. Den er oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1742. Vi finner salmen med fem strofer i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 253 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 409. LR har salmen under "1. søndag i faste", mens NoS har plassert salmen under temaet "Lydighet og etterfølgelse".

Vi siterer strofe en (NoS):

Hvor Gud meg fører, går jeg glad,
han, ikke jeg skal råde;
jeg alle tider kaller hva
min Gud meg sender, nåde.
Han fører meg dog like hjem,
så går jeg alltid trøstig frem
og på hans hjerte liter.

Lampertus Gedicke var en var tysk evangelisk-luthersk garnisonsprest som tilhørte pietistene i kretsen rundt i Francke i Halle. Som salmeforfatter er han representert både i den danske og i den norske salmeboken. Salmen Hvor Gud meg fører, går jeg glad står også i Landstads Kirkesalmebog. Her finner vi salmen som nummer 189. Den står plassert under "Søndag etter nyttår". I Dansk Salmebog finner vi salmen som nummer 23 under kapitteloverskriften "Troen på Gud Fader - Skabelsen og forsynet". Begge salmebøkene siterer salmen med fem strofer. Andre strofen i originalen er utelatt på norsk. Den går slik: "Wie Gott mich führt, so bin ich still / und folge seinem Leiten / obgleich im Fleisch der Eigenwill / will öfters widerstreiten / Wie Gott mich führt, bin ich bereit / in Zeit und auch in Ewigkeit / stets seinen Rat zu ehren."

Vi siterer strofe to (NoS):

Hvor Gud meg fører, vil jeg trygt
hans trofasthet bekjenne
og gå med takk og uten frykt
den trange vei til ende.
Hans aller beste vilje skje!
På den alene vil jeg se
i livet og i døden.

Presten og salmeforfatteren Lampertus Gedicke ble født i Gardelegen i Altmark, nord for Magdeburg i Tyskland 6. januar 1683. Hans far var prest og biskop. Lampertus Gedicke gikk på skole først i Fürstenwalde og siden i Berlin. Etter at han var ferdig på gymnaset i Berlin, reiste han i 1701 til Halle for å studere teologi. Det var her han ble kjent med A. Francke og han ble selv sterkt grepet av pietistene. Her skrev han sine første salmer. Som student i Halle diktet Gedicke salmen som på tysk heter Wie Gott mich führt, so will ich gehn, leser i en tysk kilde. Teksten bygger på Salme 31, 4 i Bibelen. På norsk er salmen oversatt som Hvor Gud meg fører, går jeg glad. Den engelske tittelen er Just as God leads me I would go.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor Gud meg fører, vil jeg meg
ham ganske overgive,
og synes underlig min vei,
han holder meg i live.
Han meg i Kristus frikjøpt har,
fra moders liv han ømt meg bar,
jeg er ei mer min egen.

Etter studiene var Lampertus Gedicke først lærer ved Waisenhuset i Halle før han i 1705 ble feltprest i Berlin. Her var han tilknyttet garnisonskirken i Berlin som prest ved kirken og sykehuset og som lærer ved Waisenhuset. I 1717 ble Gedicke utnevnt til feltprost for hele Preussen, skriver Dansk Salmebog Online. Lampertus Gedicke døde 21. februar 1735, 52 år gammel. Hans legeme ligger i krypten i Berlin garnisjonskirke.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hvor Gud meg fører, er i tro
og håp mitt hjerte stille;
i meg hans egen kraft vil bo,
hva kan fra ham meg skille?
Så fatter jeg et trøstig mot,
for Herrens vei er alltid god,
ja, visst den aller beste!

Salme 31 er en fortrøstningsfull salme som forteller oss at vi i troen kan være trygge og glade for Guds vilje er det beste for våre liv: "Herre, jeg tar min tilflukt til deg, la meg aldri bli til skamme! Frels meg i din rettferdighet! Vend øret til og hør meg, skynd deg og fri meg ut! Vær et fjell hvor jeg finner vern, en festning til min frelse. Du er jo mitt berg og min borg, for ditt navns skyld fører og leder du meg. Løs meg av garnet de satte for meg! Det er du som er mitt vern. I dine hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud." (Salme 31, 2-6). Dette er også understreket i Gedickes salme. I Guds hånd er jeg trygg. Hver strofe begynner med de samme ordene: "Hvor Gud meg fører" (går jeg glad ... vil jeg trygt ... vil jeg meg ... er i tro ... vil jeg gå).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Hvor Gud meg fører, vil jeg gå,
om foten skulle brenne;
kan jeg det forut ei forstå,
til sist jeg dog skal kjenne,
det er kun trofasthet hvormed
han her meg fører opp og ned;
det er mitt trøstens anker.

Leif Haugen. Bergen, 12. november 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Salmelid (1997), s. 123
Aasmundtveit (1995), s. 57
Aanestad (1962), bd 1, sp. 710

Lampertus Gedicke på Wikipedia
Lampertus Gedicke på Danske Salmebog Online